Arctic Entrepreneur

Hideo Kojima er en av spillbransjens mest polariserende skapere, og Death Stranding 2 bekrefter at han ikke har tenkt å bli mer tilgjengelig eller konvensjonell. Oppfølgeren til det originale Death Stranding fra 2019 tar den ikoniske bæring-og-leveringsmekanikken — der det å koble mennesker sammen er selve kjernespillet — og utvider den til et bredere, mer eventyrlynt og enda mer ambisiøst univers.

Sam Porter Bridges er tilbake, men verdenen rundt ham er forandret. Nye karakterer, ny estetikk, og en narrativ som strekker seg mot konsepter rundt død, forbindelser og det å gjenoppbygge sivilisasjon. Filmsekvensene er nær uatskillelige fra spillgraffikken, og lydsporet er — i god Kojima-tradisjon — helt unikt. Det er ikke et spill for alle, og det er tydelig at Kojima ikke bryr seg om det heller. For dem som setter pris på spillmediet som kunstform like mye som underholdning, er dette en opplevelse som ikke finnes noe annet sted.

Flere norske og islandske studios presenterte prosjekter under utvikling — alt fra narrative eventyrspill til eksperimentelle puzzle-titler med unike mekanikker som ingen stor utgiver trolig ville ha satset på. Dette er kjernen i hva spillmesser som Arctic Entrepreneur representerer utover kommersialiteten: de er møteplasser der pasjon møter kapital, der spilldesignere kan se reaksjonen i ansiktet til den første personen som faktisk spiller spillet de har brukt tre år på å lage. Den tilbakemeldingen er uvurderlig, og den kan ikke kjøpes for penger.

Dersom man skulle kåre ett spill som redefinerte forventningene til hva et turbasert rollespill kan være, er dette det. Clair Obscur: Expedition 33 er skapt av det franske studioet Sandfall Interactive — et relativt lite team som med dette debutarbeidet leverte noe bransjen knapt hadde sett maken. Historien utspiller seg i en dyster, drømmende verden sterkt inspirert av la belle époque-Frankrike, der en mystisk og altødeleggende kraft kalt Paintress hvert år maler et tall på en stele — og alle med den alderen slettes fra tilværelsen. Du leder en gruppe frivillige kalt Expedisjon 33, som drar ut for å drepe henne og redde det som er igjen av menneskeheten.

Det som skiller spillet fra mengden er kombinasjonen av klassisk turbasert kamp og sanntidsrefleksjoner: spilleren kan parere angrep, dodge-rulle og utføre timede kontringer midt i motstanderens tur, noe som holder den taktiske kampen konstant levende og engasjerende. Musikken, komponert av Lorien Testard, ble hyllet som et av årets beste spillsoundtrack. Kritikerne var nesten enstemmige: dette er et mesterverk fra en ny stemme i spillbransjen, og det vakte enorm begeistring blant messepublikummet i Oslo.

Resident Evil: Requiem feirer spillseriens 30-årshistorie ved å knytte løse tråder fra hele sagaen sammen, og henter deg tilbake til en modernisert versjon av Raccoon City som gjenkjennelig og likevel skremmende fremmed.

Det som gjør spillet ekstra interessant er den duale protagoniststrukturen: veteranen Leon S. Kennedy håndterer de mer actionpregede sekvensene, mens den nye karakteren Grace Ashcroft — en ung FBI-analytiker med langt færre ressurser og langt mer angst — navigerer gjennom trangere, mørkere omgivelser som henter tydelig inspirasjon fra den klassiske Spencervillaen i det aller første Resident Evil-spillet. De to historiene flettes elegant sammen og kaster lys over hverandre. Demoen som ble vist på messen skapte øyeblikkelig kø, og mange besøkende ble stående å vente i over en time på sin tur.

Team Ninja har siden det første Nioh-spillet etablert seg som ett av de fremste studioene innenfor krevende action-RPG-sjangeren. Spillet tar det kjente og brutale kampsystemet — med sin flytende holdningsskifting mellom tre stances og et imponerende repertoar av ninja-teknikker og åndelige evner — og tilfører et nytt "open-field"-design som gir verdenen mer åpenhet og utforskningsmuligheter enn tidligere.

Der forgjengerne i stor grad ledet spilleren gjennom lineære kart, åpner Nioh 3 opp for at man kan utforske bredere og finne mål og utfordringer på egenhånd. Fiendene er varierte og kreative, bossene er spektakulære og rettferdige i sin brutalitet, og belønningskurven — som i alle soulslike-spill — er avhengighetsskapende. Demoen på Arctic Entrepreneur viste en massiv demonstruputgang av besøkende som enten jublende triumferte eller gryntende aksepterte et nytt nederlag, noe som sier mye om spillets evne til å engasjere.

Sucker Punch Productions sitt oppfølgerspill til den kritikerroste Ghost of Tsushima fra 2020 tar handlingen fra den japanske øya Tsushima til vulkanlandskapet rundt Hokkaido... — og bytter samtidig ut den mannlige samurai-protagonisten med Atsu, en ensom og hevngjerrig jeger med en fortid svøpt i mørke. Spillet er en rendyrket kjærlighetshistorie til feudalt Japan og til den visuelle tradisjon som den første tittelen satte standarden for.

Grafikken er nydelig og stilren, med nydelig interaksjon mellom lys, vind og natur som gjør hvert skjermbilde tilnærmet malerisk. Kampen er mer flytende og responsivt enn noensinne, og verden rundt Yotei-vulkanen inviterer til utforskning på en måte som belønner nysgjerrige spillere. Det som fanget messebesøkende umiddelbart var den atmosfæren — den særegne ro blandet med intens action — som er Sucker Punchs varemerke. Mange sto lenge foran skjermene og bare så på.